Pipin av Landen
Landen
Landen
- Maior domus (Austrasia, 639–640)
- Maior domus (Austrasia, 624–632)
Gertrude av Nivelles[1]
Grimoald den eldre[1]
Bavo
Viventia
Pipin av Landen på Commons
Pipinidene
|
Arnulfingerne
|
Karolingerne
|
Etter traktaten i Verdun (843)
|
Pipin av Landen (fransk: Pépin), også kjent som Pipin I, Pipin den eldre eller Pipin den gamle (født 580, død 27. februar 640), var rikshovmester (maior domus) i det frankiske riket Austrasia under merovingerkongene Klotar II, Dagobert I og Sigibert III fra 615 eller ca. 623 til 629, da Dagobert pensjonerte ham. Han tok tilbake posisjonen da Dagobert døde i 639 og beholdt den til han selv døde i 640.
Ved at hans datter Begga ble gift med Ansegisel, en sønn av Arnulf av Metz, ble de to ledende slektene pipinidene og arnulfingene forent, noe som ga vekst til en slekt som til sist kom til herske over Frankerriket som karolingerne.[6] Han var bestefar til Pipin av Herstal, den mektigste av rikshovmestrene, og hvis sønn var Karl Martell.
Liv og virke
Bakgrunn
Pipins far het Karloman,[7] i henhold til Fredegars krønike, den fremste kilden for Pipins liv. Hans tilnavn kommer fra hans sannsynlige fødested: Landen, et sted i dagens Belgia. I henhold til historikeren Godefroid Kurth var det først på 1100-tallet at krønikene i grevskapet Brabant begynte å knytte hans navn til denne lokaliteten.[8] Han synes å ha eid eiendom i Moseldalen og Liège.[9]
Pipin var herre av en større del av Brabant og guvernør av Austrasia da rikets konge, Teodebert II, ble beseiret av Teoderik II, konge av Burgund.[7] Den sterke og dominante politiske figur i Austrasia og Burgund gjennom en rekke år var dronning Brunhilda ved å være regent i sine sønner og sønnesønners navn. Brunhilda var en effektiv hersker, men hennes kraftfull personlighet førte henne i konflikt med andre merovingere, kirken og andre adelige.[10]
I 613 døde Teoderik II av Austrasia av sykdom, og alle hans fire sønner hadde etter frankisk lov og skikk rett til å arve en del av hans rike, men Brunhilda var bestemt til å gi alt til Sigibert II, hans eldste sønn, men fortsatt mindreårig, rundt elleve år gammel. Adelen i Austrasia og Burgund opponerte mot Brunhilda, oldemor og regent for den unge kongen, som var svært mislikt. De henvendte seg til Klotar II av Neustria for støtte, og hvor de ga løfte om ikke å kjempe i dronningregentens forsvar og anerkjenne Klotar II som den rettmessige regent og verge for den unge konge. Fremst blant adelen var Warnakar II, Rado, Arnulf og Pipin.[11] De to sistnevnte, Arnulf og Pipin, ble beskrevet av Fredegar som «de to mektigste stormenn i Austrasia» og de gjorde en del avtaler med Klotar ved Andernach. Rado ble bekreftet som rikshovmester i Austrasia og Warnakar i Burgund, noe som kan forstås som at Klotar holdt Pipin unna utøvende makt. Rado døde i 617, og da ble posisjonen som rikshovmester i Austrasia åpen. Pipin fikk ikke Pipin sin belønning før i 623 da han ble utnevnt som rikshovmester i Austrasia da Klotar gjorde sin unge sønn Dagobert I til konge der. Arnulf, Pipins livslange venn, ble utnevnt til rådgiver for den nye kongen sammen med ham.[9]
Rikshovmester
Arnulf styrte byen Metz som dens biskop og gjennomførte kirkereformer. Pipin sendte sine døtre i klostre, en av dem, Gertrude, grunnla klosteret Nivelle i distriktet Brabant, nabolaget til Landen. Arnulfs sønn Ansegis, som var rikshovemester for unge Sigebert, ble gift med en datter av Pipin som senere krøniker kalte Begga. Av dette ekteskapet ble den andre Pipin født, kjent av historikerne som Pipin av Heristal.[12]
Pipin ble rost av sine samtidige for godt styre og kloke råd. Selv om noen av hans fiender forsøkte å snu kongen mot ham, ble deres sammensvergelser avslørt og han beholdt et godt forhold til kongen fram til 629 da han av ukjente grunner trakk seg tilbake (eller ble tvunget til å trekke seg) til sin eiendommer. Der ble han værende i det neste tiåret fram til Dagoberts død i 639.
Han kom da tilbake til makten, sammen med sin allierte, biskop Kunibert av Köln,[12] som rikshovmester for arvingen Sigibert III [8] og for å overvåkte fordelingen av besittelser mellom Sigebert og hans bror Klodvig II, og hans stemor Nanthild som styrte som regent for Klovis i Neustria og Burgund. Sigeberts andel av arven ble minnelig overgitt, delvis grunnet vennskapet mellom Pipin og rikshovmesteren av Burgund, Aega. Pipin og Arnulfs etterfølger som fremste rådgiver for kongen, Kunibert, mottok skatten fra Compiègne og brakte den tilbake til Metz.
Pipin døde i 640, ville det ha vært naturlig at Pipins sønn Grimoald overtok som rikshovmester, men en mann ved navn Otto, som hadde vært lærer for prins Sigebert, var strategisk plassert for å dra personlig fordel av situasjonen.[9] Grimoald kom imidlertid tilbake å redde livet til kongen og ble hans nære venn. Etter at Otto ble fjernet, tok han over den betydningsfulle posisjonen som hans far en gang hadde.
Velsignet
Pipin var så populær i Austrasia at selv om han aldri ble helligkåret ble han listet som «salig» eller «velsignet» i en del lister.[7] Han ble gravlagt i Landen, men hans levninger eller relikvier ble senere overført til Nivelles, hvor de nå er skrinlagt sammen med hustruen Itta og datteren Gjertrud. I noen av de gamle belgiske martyrologiene står han også som hellig, og det gjør han også i et litani publisert etter myndighet av erkebiskopen av Mechelen/Malines. Hans minnedag er dødsdagen 21. februar. Hans attributter er sverd og vekt.[13]
Familie
Pipi etterlot seg to døtre og to sønner med sin like kjente hustru Itta. Etter hans død grunnla hun klosteret i Nivelles hvor hun ble benediktinernonne. Hun døde den 8. mai 652 og ble siden helligkåret som helgen.[14] Deres barn var:
- Begga, gift med Ansegisel (sønn av Arnulf av Metz) og ble senere helligkåret
- Grimoald, senere rikshovmester som sin far
- Bavo (eller Allowin), først soldat, deretter eremitt og ble senere helligkåret
- Gertrude, ble nonne i klosteret i Nivelles og ble senere helligkåret[15] Gjertrudsmesse (festum Gertrudis virginis) ble feiret 17. mars, for den katolske kirke ble denne dagen feiret til minne om henne.
Referanser
- ^ a b c d e Charles Cawley, "Medieval Lands", 2006-2020, fmg.ac, besøkt 14. februar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p46762.htm#i467617, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Christian Settipani, "Les ancêtres de Charlemagne", 2014, side(r) 151-153[Hentet fra Wikidata]
- ^ Template:Christian Settipani, "Les ancêtres de Charlemagne", 1989, side(r) 67[Hentet fra Wikidata]
- ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 152[Hentet fra Wikidata]
- ^ «From Merovingians to Carolingians - Dynastic Change in Frankia», H2G2
- ^ a b c Butler, Alban (1866): Pepin of Landen, Lives of the Saints, Vol. II
- ^ a b Kurth, Godefroid (1909): «The Franks», The Catholic Encyclopedia Vol. 6. New York: Robert Appleton Company
- ^ a b c Middleton, John (2015): World Monarchies and Dynasties, Routledge
- ^ Chisholm, Hugh, red. (1911): «Brunhilda», Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
- ^ Sewell, Elizabeth Missing (1876): Popular history of France, to the death of Louis xiv, s. 24-25
- ^ a b The Cambridge Medieval History Series volumes 1-5, Plantagenet Publishing
- ^ «Den salige Pipin av Landen (580-640)», Katolsk.no
- ^ «Den salige Itta av Nivelles (~600-652)», Katolsk.no
- ^ «Den hellige Gjertrud av Nivelles (626-659)», Katolsk.no
| Forgjenger: Hugh | Austrasias rikshovmester | Etterfølger: Ansegisel |
| Forgjenger: Ansegisel | Austrasias rikshovmester | Etterfølger: Otto |
